Fleske-Lars

Månefirkanten på gulvet hadde flyttet seg et stykke til, og det fór skygger over den nå og da. Det var vel ei grein utenfor som rørte seg i et lite vinddrag. Der ute seilte månen stor og rund og fjern over den svarte baklia av Oppkuven, la dypsvarte skygger i skauen og glitret over vann og myr og åpne flekker. Blåkalde og gnistrende Iå Flåtavannene og Loka, Bleiksjøen og Svarten og Butleren. Ennå hendte det gaupa gikk på rov i disse skauene. Oppi her led forresten Fleske-Lars mye vondt en gang. Han var tjuv.

Mange har fortalt om ham. En strofe er kommet fra Ringerike, en annen fra Sørkedalen. Sju år skulle han ha ligget her på skauen, og før det skulle han ha ligget sju ar på skauen borti Sverige.

Han var en fæl tjueradd, denna Fleske-Lars. Sommerstid ble det borte setermat, og vinterstid stjal han stabbursmat nede i bøgda. Det var derfor han ble hetende Fleske-Lars, men rette navnet hans var Jan, og Janhola heter det fæle ulendet øst for Bleiksjøen etter ham den dag idag. Der hadde han tilholdet sitt, og så oppe i Lorthølkollen. Fra hola oppi der kan en se til alle kanter. Og så mente folk at han hadde et visst tilhold i Flåtan, eIlers hadde han aldri greid seg over vintrene. Men ingen hadde vært kar om å få noe på Flåtafolka.

Mesterstykket sitt som tjuv gjorde han den gangen han gjorde rent bord i det svære Heslebergstabburet. Han hadde gjort seg godvenn med to svære nyfundlendere de hadde, «og så braut'n seg opp gjennom gølvet - og tel a bæra. Fyst mangfoldiene vendinger burt i Loreåsen, og så natta etter derifrå og tel skøgs - og trur de itte han stal skikjelke i Åsa au, tel å frakte altsamma? Og så fiska'n, og skaut, og hadde fallstokker og snurruer. Når dom var innpå etter fisken i ljøstretida om høsten, kunja dom brått få aue på en ljøstrevarme. Men om dom kom for nære, vart denna tjyrulysa støkki i vannet, og vekke vart'n Fleske-Lars, ja, dom skjønte jo at det måtte ha væra hannom."

De gikk manngard etter ham, men alltid hadde Fleske-Lars stukket seg bort, og hola hans fant de ikke. Ikke på lenge. De sa han ledet røyken opp i ei stor lurvegran så den fliste seg opp der. Men svarvestolen hans fant de! Der svarvet han trekopper og boller og slikt, og bekken hadde han til å dra for seg, hadde lagt renne til et lite vasshjul. Det som Fleske-Lars hadde svarvet, var noe av det fineste en kunne få av slikt. Svarve, det er dreie, det.

Her, Iangt innpå skauen, lå han og ga utrygghet i lange tider. Mest var han ute når det var uvær og snø, da snødde spora igjen etter ham. Men til slutt tok de ham en vinter. Da var det nok ikke godt for ham mange ganger.

- Det var oldefar tel hannom som har Finnerudsetra nå, og nokon andre som dreiv på å kjøra hem seterhøy, som fekk tii'n, fortalte ei gammal kone i en sjaltull, - Best som dom kom utpå Spålsisen, såg dom en kropp der. Sprakande kaldt hadde det vøri, men denna karen gjekk mest kleslaus, og på heina hadde'n bare noko never. Dom skjønte strast at detta var'n Fleske-Lars, da måta, og så tok dom'n med tel setra. Der fekk'n mat og fekk verme seg. Dom mente det hadde vøri på slutten med'n den gongen.

Men utpå kvelden ba'n at'n måtte få gå utom veggen som snarast, og så sa'n tel bonden:

- Å, denna kjølda er så lei for en som går barlesta - du kunja itte væra s god som å lane meg skoa dine et lite skei? Jo, bonden var snill, han – men det var det siste dom såg te'n Fleske-Lars. Den gongen..

Men til slutt ble denne tjuven tatt for alvor. Han levde i den tida det var bjønn og andre udyr - skal tro om det ikke var i 1830-ara han sleit vondt inne på Krokskauen? I Langlia var det to spreke gutter den gangen, og de var gode jegere. Så var det utpa varparten at de hadde merket at en bjønn var kommet ut av hiet, det var ganske visst inne i Styggdalen et sted. Da de gikk på sporet på ski, rakte de bort i noen riktig svære slag som førte til en stor stein, og innunder den var det noe slags hi. Men det hadde Iiksom ikke riktig vært bjønneslag heller, og det hadde vært litt vondt å skjønne om de førte inn eller ut. Da hørte de noe innunder steinen, gjorde seg klar med børsene og skreik:

- Er'e bjønn heller er'e folk? Kommer du itte ut, så skyter vi!

Da jamret det innunder steinen:

- Ånei, itte skyt, det er bare en gammal mann!

Ut kom Fleske-Lars. Det hadde ikke vært rart med ham da. På beina hadde han bare ladder og de kunne nok te seg som riktig digre bjønnespor på snøen. Dertil hadde han satt dem bak fram, så det så ut som om spora gikk ut når de gikk inn!

Fleske-Lars hadde bedt dem gi seg fri. Gjorde de det, skulle han lage en vogn som gikk uten hester fra Grønnvollen - det er oppmed Svarten - og radt til byen, men Langliguttene var harde og leide ham til lensmannen pa Ringerike. Kan hende noe var blitt borte i Langlia og. Siden var det ingen som hørte noe til Fleske-Lars innpå skauen.

- Men dom vart ofte itte helsemennesje mer, skaufolk, når dom kom på slaveri! Dom tålte itte å væra innestengde, dom døe fort, da måta, hadde en sagt. Og skuttet seg. Men om litt la han til:

- Dom seier forresten det skal være gjømt my etter'n Fleske-Lars oppi her, både pæng - og ei gullklokke som'n hadde støli ifrå lensmann. Men inga har vøri god for å finne noko - å my dom leita.