Fleske-Lars

Månefirkanten på gulvet hadde flyttet seg et stykke til, og det fór skygger over den nå og da. Det var vel ei grein utenfor som rørte seg i et lite vinddrag. Der ute seilte månen stor og rund og fjern over den svarte baklia av Oppkuven, la dypsvarte skygger i skauen og glitret over vann og myr og åpne flekker. Blåkalde og gnistrende Iå Flåtavannene og Loka, Bleiksjøen og Svarten og Butleren. Ennå hendte det gaupa gikk på rov i disse skauene. Oppi her led forresten Fleske-Lars mye vondt en gang. Han var tjuv.

Mange har fortalt om ham. En strofe er kommet fra Ringerike, en annen fra Sørkedalen. Sju år skulle han ha ligget her på skauen, og før det skulle han ha ligget sju ar på skauen borti Sverige.

Han var en fæl tjueradd, denna Fleske-Lars. Sommerstid ble det borte setermat, og vinterstid stjal han stabbursmat nede i bøgda. Det var derfor han ble hetende Fleske-Lars, men rette navnet hans var Jan, og Janhola heter det fæle ulendet øst for Bleiksjøen etter ham den dag idag. Der hadde han tilholdet sitt, og så oppe i Lorthølkollen. Fra hola oppi der kan en se til alle kanter. Og så mente folk at han hadde et visst tilhold i Flåtan, eIlers hadde han aldri greid seg over vintrene. Men ingen hadde vært kar om å få noe på Flåtafolka.

Mesterstykket sitt som tjuv gjorde han den gangen han gjorde rent bord i det svære Heslebergstabburet. Han hadde gjort seg godvenn med to svære nyfundlendere de hadde, «og så braut'n seg opp gjennom gølvet - og tel a bæra. Fyst mangfoldiene vendinger burt i Loreåsen, og så natta etter derifrå og tel skøgs - og trur de itte han stal skikjelke i Åsa au, tel å frakte altsamma? Og så fiska'n, og skaut, og hadde fallstokker og snurruer. Når dom var innpå etter fisken i ljøstretida om høsten, kunja dom brått få aue på en ljøstrevarme. Men om dom kom for nære, vart denna tjyrulysa støkki i vannet, og vekke vart'n Fleske-Lars, ja, dom skjønte jo at det måtte ha væra hannom."

De gikk manngard etter ham, men alltid hadde Fleske-Lars stukket seg bort, og hola hans fant de ikke. Ikke på lenge. De sa han ledet røyken opp i ei stor lurvegran så den fliste seg opp der. Men svarvestolen hans fant de! Der svarvet han trekopper og boller og slikt, og bekken hadde han til å dra for seg, hadde lagt renne til et lite vasshjul. Det som Fleske-Lars hadde svarvet, var noe av det fineste en kunne få av slikt. Svarve, det er dreie, det.

Her, Iangt innpå skauen, lå han og ga utrygghet i lange tider. Mest var han ute når det var uvær og snø, da snødde spora igjen etter ham. Men til slutt tok de ham en vinter. Da var det nok ikke godt for ham mange ganger.

- Det var oldefar tel hannom som har Finnerudsetra nå, og nokon andre som dreiv på å kjøra hem seterhøy, som fekk tii'n, fortalte ei gammal kone i en sjaltull, - Best som dom kom utpå Spålsisen, såg dom en kropp der. Sprakande kaldt hadde det vøri, men denna karen gjekk mest kleslaus, og på heina hadde'n bare noko never. Dom skjønte strast at detta var'n Fleske-Lars, da måta, og så tok dom'n med tel setra. Der fekk'n mat og fekk verme seg. Dom mente det hadde vøri på slutten med'n den gongen.

Men utpå kvelden ba'n at'n måtte få gå utom veggen som snarast, og så sa'n tel bonden:

- Å, denna kjølda er så lei for en som går barlesta - du kunja itte væra s god som å lane meg skoa dine et lite skei? Jo, bonden var snill, han – men det var det siste dom såg te'n Fleske-Lars. Den gongen..

Men til slutt ble denne tjuven tatt for alvor. Han levde i den tida det var bjønn og andre udyr - skal tro om det ikke var i 1830-ara han sleit vondt inne på Krokskauen? I Langlia var det to spreke gutter den gangen, og de var gode jegere. Så var det utpa varparten at de hadde merket at en bjønn var kommet ut av hiet, det var ganske visst inne i Styggdalen et sted. Da de gikk på sporet på ski, rakte de bort i noen riktig svære slag som førte til en stor stein, og innunder den var det noe slags hi. Men det hadde Iiksom ikke riktig vært bjønneslag heller, og det hadde vært litt vondt å skjønne om de førte inn eller ut. Da hørte de noe innunder steinen, gjorde seg klar med børsene og skreik:

- Er'e bjønn heller er'e folk? Kommer du itte ut, så skyter vi!

Da jamret det innunder steinen:

- Ånei, itte skyt, det er bare en gammal mann!

Ut kom Fleske-Lars. Det hadde ikke vært rart med ham da. På beina hadde han bare ladder og de kunne nok te seg som riktig digre bjønnespor på snøen. Dertil hadde han satt dem bak fram, så det så ut som om spora gikk ut når de gikk inn!

Fleske-Lars hadde bedt dem gi seg fri. Gjorde de det, skulle han lage en vogn som gikk uten hester fra Grønnvollen - det er oppmed Svarten - og radt til byen, men Langliguttene var harde og leide ham til lensmannen pa Ringerike. Kan hende noe var blitt borte i Langlia og. Siden var det ingen som hørte noe til Fleske-Lars innpå skauen.

- Men dom vart ofte itte helsemennesje mer, skaufolk, når dom kom på slaveri! Dom tålte itte å væra innestengde, dom døe fort, da måta, hadde en sagt. Og skuttet seg. Men om litt la han til:

- Dom seier forresten det skal være gjømt my etter'n Fleske-Lars oppi her, både pæng - og ei gullklokke som'n hadde støli ifrå lensmann. Men inga har vøri god for å finne noko - å my dom leita.

Den grå tassen

Hallo igjen, godtfølk. En får smi mens jernet er varmt, som døm seier. Her kommer ei av mine personlige favorittforteljinger, denna har je vel tenkt å gjøra tekst ta tel bandet mitt når den tid kommer, for dere som bryr døkk om slektno'.

Da han var et stykke oppe i de åtti, lå han bare på senga og røykte karva blad. Mest kom rustne hark fra det svære, grå skjegget.

Men så var det en gang. Ute hadde snøen blåskjær i det svinnende dagslyset, bjørkene sto rimete og vakre. Innunder ovnen lyste det stundom i øynene på den lange skaukatten Lars når han gløttet på dem. Det var blitt skomt, og i denne skreddertimen var det blitt pratet om litt av hvert.

Da harket det borte i sengekroken, som et tregt urverk skulle til å slå, og med ett kom det med grov røst:
- Je kommer i hau noko, je au. Det surklet i ei tett snadde, eller om det var i en gammel hals, så kom en grove gammelmannsrøsten igjen:

- Engong var det en som hette Jon Lårvikkleiva. Han budde bortmed Sundvollen en plass. Sønn hass hette Jørgen, og dotter hass igjen var jamngamal med meg. Så det er lenge sea.

En høst hadde'n Jon ligge i Bjønerudsetra og kjørt (tømmer). Nå er det bare grove tømmerskauen der setra låg, det var på vestsia ta kjennet. Dom måtte rive'a tel slutt, for det var døktig uroleg der. Seinhøstes og på forvintern låg kølabrennere der, for det var ei kølamile i nærheta, og så var det høggerer og kjørerer. Det var mest torsdagskvelda det vart spetakkel, da fekk dom vara still. Da kunja dom høre digre seterbølinger med bjeller og buhund, og følk tala. Men utaføre var det ingen. Rektig kuldsleg kunja det vara.

Det var seinhøstes han Jon låg der. Så var det en kveld han satt burtmed varmen og spikka stikker. Best som det var, sto en liten grå tass framføre'n. Han var kømmin inn gjennom dørlåset, det var my sånne pinnelåser i dessa gamle størhusa, med digert nøklehøl, måta.

- Legg ifra deg kniven du, mann min, sa tassen.

- Neggu om je gjør, lel, svara'n Jon. Han skjønte strast å detta var, men om'n hadde stål i handa, fekk ikke underjordingen makt over'n.

Da tok tassen tel å vekse for aua på'n. Digrere og digrere vart'n, og tel slutt hadde'n vørtin rektig en leiing. Men dermed tok'n Jon tel å lesa for seg. Ifra gammeltestamentet. Han skulja vøri rektig en lesar, denna mann, enda det itte var rare skulegongen i den tia. Og ettersom'n las, vaks tassen neøver att. Minder og minder vart'n og tel slutt fekk'n Jon truge'n ut gjennom nøkkelhølet att. Men i det samma han fór, sa'n:

- Du skal sleppa å døy i bløygjeseng, du mann min!

Bløygeseng, det er seng med laken i, det.

Så var det nokon år etter, at'n Jon hadde låne burt båten og skulja ner tel fjorn for å se om dom hadde bønni'n væl etter seg. Det var seinhøstes, detta au, og rektig isete og hault (glatt), og så hadde'n glie i strandsteina. Da dom fann'n, hadde'n drognes, men det hadde bare så snøtt nåsa hadde stii under vann – hrrrm – Denna mann døe itte i bløygjeseng, nei. Je huser son hass, og så gjekk je i lag med dotter hass og las – åja, je drar på åra. Det er lenge sea.

Et rustent sukk kom fra den mørke sengekroken, og snart snorket det der borte fra, tung og gammelt. Inne så en knapt hånd for seg, og mørket lå tett mot ruta. Dette var det lengste han sa før de holdt gravølet hans to måneder etter.

På gjengrodde stier

Nei, nå veit je itte mine arme råd. Jeg hadde noen planer om å introdusere mitt gjeve konsept for de ikke-eksisterende leserne av denna moderne telegrafen ungdommen kaller blogg. Det har seg sånn, at i mønåskoia på seine kvelder blir det fortelt både det ene og det andre, gjerne med en klunk brennvin og en fleskebeta (nam nam, Gunhild) tel. Detta som vart prata om i gammal tid har vel gått i glømmeboka for mange herrans år sea nå, så det er på høy tid at gjengrodde stier blir tråkka opp på nytt. For å fortelja, det kan døm no' slettes itte lenger.

Det kommer tel å gå på ei skakkjørt ringeriksdialekt, detta. Noen streng filologisk rekreasjon av språket vil nok være langt over evne og ikke være mulig, men for at flyten i strofene skal bli slik den bør, må en nesten ta i bruk diverse sammendragninger og forvanskninger, som drog'a, slog'n, inntiin (tatt inn, fanget) osv. Videre er vanskelige ord forklart fortløpende i teksten.

Du finner de fleste historiene nevnt her i Reidar Holtvedts bøker Fra Dengang det var Bjønn - Sørkedalshistorier, Fra Krokskogen og Nordmarka, Historier fra Krokskauen og Krokskogen (Holtvedt, Cristophersen, Hohle). Er en heldig, finner en kanskje noen av disse bøkene hos en antikvariat, men for alle oss andre vil mange gode historier gå tapt. Det er også forteljinger henta rett ut av bygdene her på Ringerike og omegn, alt omhandlende berjefølket, hardt skauarbe, fæle folk og det som var dagligdags på den tida.

Den gamle generasjonen vil nok alltid si at da je var ung, da..., men ting var faktisk annerledes før. Hvor er i dag Brannros og Raukølln som hver kveld kom subbende hjem til setra feite og fulle ta mjelk? Hvor er Blakken og Bron, de trofaste sliterne som drog fram uante mengder tømmer på hardsnøen i 30 minusgrader da mann' måtte kjøre nattvending så gampen ikke fraus beint ihjæl i barstall? For ikke å nevne den snille budeia som sleit dag ut og dag inn for å opprettholde livsmåten men samtidig aldri var noe annet varm og vennlig til sinns mot døm som kom sluntrende på skauski, kanskje tilmed turist, hvor har hu tatt vegen? Nei, det er ikke rart en ikke har hørt fra Uldra eller Nissen på hundrevis ta år. I dag er det skøgsmaskiner og byfølk som herjer innover marka, og sånt blir det jo ikke livsgrunnlag ta. Ikke er det seter og ikke er det dyr, og er det seter finnes det neppe lenger tak - eller den har blitt gjort om til moderne sportshytte.

Tida er blitt ei aen.

Og nettopp derfor er det at det gamle igjen skal bli nytt. Ikke alt er fælt i verden nå heller, på langt nær, og undertegnede påberoper seg ikke å være den mest kunnskapsrike om det gjeldende tema. Vi feirer det gamle for å få en innsikt og forståelse i hvor vi kommer fra og hvordan vi kom hit, kun da kan vi utvikle oss, - ikke fordi alt ved den moderne tid bare er drit.

Så med det friskt i minne erklærer jeg herved mønåskoia for åpen for alt ta følk som er over middels interessert i alt som samler støv. Bidrag mottas selvfølgelig også med stor takk.

Den fyste forteljinga jeg ønsker å legge fram er ei av de aller eldste fra området, i god tråd med all logisk utvikling. Som en ser, var det ikke bare bare når en gjeng unggutter vart uenige:

Engong fekk ei ta døm største Ringsmyra noko nord om Lauvlisetra Sjuguttmyra tel namn, men nå kan ingen peke og si at der er den. Der hendte engong noe grufullt. Sju gjeslegutter (gjetere) hadde stevna hinaen dit - hvilke setrer de nå kom fra. Det kunne være Valevølla, som den gamle Gyrihaugsetra het, eller Stubdalsseter eller Gagnomseter eller Heggelister. Men én var iallfall fra Lauvliseter.
De skar svære greier ta ei furu og spissa døm tel, og så rauk døm sammen og slogs. Da kampen var over låg seks daue på myra, og den sjuende kreka seg hem tel Lauvlisetra med tarma i henda og fekk fortelt om slaget før han døe.

Detta var hendt lenge før fogd Wiel fortelte om det i Ringeriiges og Hallingdahlens Fogderies Beskrifelse i 1743, men ikke lenger enn at furua de hadde tatt greinene fra fortsatt sto der. Og lenge etter fogd Wiels tid var det alltid stukket sju staurer i Sjuguttmyra. Råtna den delen bort som var oppe i lufta, ble sju nye satt ned. For det som sto i myr, trakk jern til seg og vart steinhardt. Slik mintes folk de sju gutta tel for en 150 år sea.