På gjengrodde stier

Nei, nå veit je itte mine arme råd. Jeg hadde noen planer om å introdusere mitt gjeve konsept for de ikke-eksisterende leserne av denna moderne telegrafen ungdommen kaller blogg. Det har seg sånn, at i mønåskoia på seine kvelder blir det fortelt både det ene og det andre, gjerne med en klunk brennvin og en fleskebeta (nam nam, Gunhild) tel. Detta som vart prata om i gammal tid har vel gått i glømmeboka for mange herrans år sea nå, så det er på høy tid at gjengrodde stier blir tråkka opp på nytt. For å fortelja, det kan døm no' slettes itte lenger.

Det kommer tel å gå på ei skakkjørt ringeriksdialekt, detta. Noen streng filologisk rekreasjon av språket vil nok være langt over evne og ikke være mulig, men for at flyten i strofene skal bli slik den bør, må en nesten ta i bruk diverse sammendragninger og forvanskninger, som drog'a, slog'n, inntiin (tatt inn, fanget) osv. Videre er vanskelige ord forklart fortløpende i teksten.

Du finner de fleste historiene nevnt her i Reidar Holtvedts bøker Fra Dengang det var Bjønn - Sørkedalshistorier, Fra Krokskogen og Nordmarka, Historier fra Krokskauen og Krokskogen (Holtvedt, Cristophersen, Hohle). Er en heldig, finner en kanskje noen av disse bøkene hos en antikvariat, men for alle oss andre vil mange gode historier gå tapt. Det er også forteljinger henta rett ut av bygdene her på Ringerike og omegn, alt omhandlende berjefølket, hardt skauarbe, fæle folk og det som var dagligdags på den tida.

Den gamle generasjonen vil nok alltid si at da je var ung, da..., men ting var faktisk annerledes før. Hvor er i dag Brannros og Raukølln som hver kveld kom subbende hjem til setra feite og fulle ta mjelk? Hvor er Blakken og Bron, de trofaste sliterne som drog fram uante mengder tømmer på hardsnøen i 30 minusgrader da mann' måtte kjøre nattvending så gampen ikke fraus beint ihjæl i barstall? For ikke å nevne den snille budeia som sleit dag ut og dag inn for å opprettholde livsmåten men samtidig aldri var noe annet varm og vennlig til sinns mot døm som kom sluntrende på skauski, kanskje tilmed turist, hvor har hu tatt vegen? Nei, det er ikke rart en ikke har hørt fra Uldra eller Nissen på hundrevis ta år. I dag er det skøgsmaskiner og byfølk som herjer innover marka, og sånt blir det jo ikke livsgrunnlag ta. Ikke er det seter og ikke er det dyr, og er det seter finnes det neppe lenger tak - eller den har blitt gjort om til moderne sportshytte.

Tida er blitt ei aen.

Og nettopp derfor er det at det gamle igjen skal bli nytt. Ikke alt er fælt i verden nå heller, på langt nær, og undertegnede påberoper seg ikke å være den mest kunnskapsrike om det gjeldende tema. Vi feirer det gamle for å få en innsikt og forståelse i hvor vi kommer fra og hvordan vi kom hit, kun da kan vi utvikle oss, - ikke fordi alt ved den moderne tid bare er drit.

Så med det friskt i minne erklærer jeg herved mønåskoia for åpen for alt ta følk som er over middels interessert i alt som samler støv. Bidrag mottas selvfølgelig også med stor takk.

Den fyste forteljinga jeg ønsker å legge fram er ei av de aller eldste fra området, i god tråd med all logisk utvikling. Som en ser, var det ikke bare bare når en gjeng unggutter vart uenige:

Engong fekk ei ta døm største Ringsmyra noko nord om Lauvlisetra Sjuguttmyra tel namn, men nå kan ingen peke og si at der er den. Der hendte engong noe grufullt. Sju gjeslegutter (gjetere) hadde stevna hinaen dit - hvilke setrer de nå kom fra. Det kunne være Valevølla, som den gamle Gyrihaugsetra het, eller Stubdalsseter eller Gagnomseter eller Heggelister. Men én var iallfall fra Lauvliseter.
De skar svære greier ta ei furu og spissa døm tel, og så rauk døm sammen og slogs. Da kampen var over låg seks daue på myra, og den sjuende kreka seg hem tel Lauvlisetra med tarma i henda og fekk fortelt om slaget før han døe.

Detta var hendt lenge før fogd Wiel fortelte om det i Ringeriiges og Hallingdahlens Fogderies Beskrifelse i 1743, men ikke lenger enn at furua de hadde tatt greinene fra fortsatt sto der. Og lenge etter fogd Wiels tid var det alltid stukket sju staurer i Sjuguttmyra. Råtna den delen bort som var oppe i lufta, ble sju nye satt ned. For det som sto i myr, trakk jern til seg og vart steinhardt. Slik mintes folk de sju gutta tel for en 150 år sea.