Den grå tassen

Hallo igjen, godtfølk. En får smi mens jernet er varmt, som døm seier. Her kommer ei av mine personlige favorittforteljinger, denna har je vel tenkt å gjøra tekst ta tel bandet mitt når den tid kommer, for dere som bryr døkk om slektno'.

Da han var et stykke oppe i de åtti, lå han bare på senga og røykte karva blad. Mest kom rustne hark fra det svære, grå skjegget.

Men så var det en gang. Ute hadde snøen blåskjær i det svinnende dagslyset, bjørkene sto rimete og vakre. Innunder ovnen lyste det stundom i øynene på den lange skaukatten Lars når han gløttet på dem. Det var blitt skomt, og i denne skreddertimen var det blitt pratet om litt av hvert.

Da harket det borte i sengekroken, som et tregt urverk skulle til å slå, og med ett kom det med grov røst:
- Je kommer i hau noko, je au. Det surklet i ei tett snadde, eller om det var i en gammel hals, så kom en grove gammelmannsrøsten igjen:

- Engong var det en som hette Jon Lårvikkleiva. Han budde bortmed Sundvollen en plass. Sønn hass hette Jørgen, og dotter hass igjen var jamngamal med meg. Så det er lenge sea.

En høst hadde'n Jon ligge i Bjønerudsetra og kjørt (tømmer). Nå er det bare grove tømmerskauen der setra låg, det var på vestsia ta kjennet. Dom måtte rive'a tel slutt, for det var døktig uroleg der. Seinhøstes og på forvintern låg kølabrennere der, for det var ei kølamile i nærheta, og så var det høggerer og kjørerer. Det var mest torsdagskvelda det vart spetakkel, da fekk dom vara still. Da kunja dom høre digre seterbølinger med bjeller og buhund, og følk tala. Men utaføre var det ingen. Rektig kuldsleg kunja det vara.

Det var seinhøstes han Jon låg der. Så var det en kveld han satt burtmed varmen og spikka stikker. Best som det var, sto en liten grå tass framføre'n. Han var kømmin inn gjennom dørlåset, det var my sånne pinnelåser i dessa gamle størhusa, med digert nøklehøl, måta.

- Legg ifra deg kniven du, mann min, sa tassen.

- Neggu om je gjør, lel, svara'n Jon. Han skjønte strast å detta var, men om'n hadde stål i handa, fekk ikke underjordingen makt over'n.

Da tok tassen tel å vekse for aua på'n. Digrere og digrere vart'n, og tel slutt hadde'n vørtin rektig en leiing. Men dermed tok'n Jon tel å lesa for seg. Ifra gammeltestamentet. Han skulja vøri rektig en lesar, denna mann, enda det itte var rare skulegongen i den tia. Og ettersom'n las, vaks tassen neøver att. Minder og minder vart'n og tel slutt fekk'n Jon truge'n ut gjennom nøkkelhølet att. Men i det samma han fór, sa'n:

- Du skal sleppa å døy i bløygjeseng, du mann min!

Bløygeseng, det er seng med laken i, det.

Så var det nokon år etter, at'n Jon hadde låne burt båten og skulja ner tel fjorn for å se om dom hadde bønni'n væl etter seg. Det var seinhøstes, detta au, og rektig isete og hault (glatt), og så hadde'n glie i strandsteina. Da dom fann'n, hadde'n drognes, men det hadde bare så snøtt nåsa hadde stii under vann – hrrrm – Denna mann døe itte i bløygjeseng, nei. Je huser son hass, og så gjekk je i lag med dotter hass og las – åja, je drar på åra. Det er lenge sea.

Et rustent sukk kom fra den mørke sengekroken, og snart snorket det der borte fra, tung og gammelt. Inne så en knapt hånd for seg, og mørket lå tett mot ruta. Dette var det lengste han sa før de holdt gravølet hans to måneder etter.